Dødsannonsen

Dødsan­non­sen er en kunngjø­ring og bekref­telse fra de etter­late om at døden har funnet sted, og til å si noe kort om de pårøren­des forhold til avdøde. Dødsan­non­sen brukes også til å infor­mere om tid og sted for gravfer­den, derfor bør annon­sen trykkes så snart tidspunk­tet er bestemt. Ønsker de etter­latte at seremo­nien skal finne sted i still­het, kan annon­sen rykkes inn etter at gravfer­den har funnet sted. Avdøde kan også ha bedt om at dødsfal­let ikke kunngjø­res. Det er ikke påbud om at et dødsfall må annon­se­res og det er de etter­latte som tar den endelige beslut­nin­gen om kunngjø­ring av dødsfal­let.

Vi er behjel­pe­lig med utfor­ming og oversen­delse av annon­sen.

 

Her er noen forslag til dikt og vers som kan brukes i dødsannonsen:

Takk for all din kjærlig­het og omsorg for oss alle.

Tålmo­dig du led, hvil nå i fred.

Høyt var du elsket, dypt blir du savnet.

Takk for gode minner.

Takk for alt.

Vi unner deg hvilen, men savner deg sårt.

Langt fra dine kjære du sovnet så stille,
bort fra all smerte du nå har fått hvile.

Et liv i sykdom du kjempet og led.
Nå har din Gud gitt deg hvile og fred.

Borte fra legemet, hjemme hos Herren.
Jesus er verdens lys.

Du sovnet så stille når reisen var slutt,
fra alt som plaget nå hviler du ut.

Dine strev­somme hender har lagt seg til ro.
Vi unner deg hvile, men savnet er stort.

Alltid strev­som, god og snill.
Vi deg alltid minnes vil.

Takk for din sang og ditt gode humør.
Takk for alle gode minner.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med,
ikke en sjel mot døden uten hans kjærlig­het.

Du var og er elsket for evig og alltid.
I glede og sorg vil i minnet du stå.

Dine flittige hender har lagt seg til ro.
Av alt du har sådd vil det spire og gro.

Hvor salig er den som når alt farer hen,
har Jesus og himlen igjen.

Vi fylles med sorg over at du er borte,
men av takknem­lig­het over at du har levet.

Endelig fri fra smerte, endelig ro.
Endelig hvile så stille og god.

Stille suser trærne rundt hjemmet du elsket,
farvel, nikker bloms­tene du vernet så tro.
Takk, kvitrer fuglene du var så glad i,
mildt hvisker vinden: Sov i ro.

Hva du led, det ingen kjente,
stille selv du smerten bar.
Smilte dog blant dine venner.
Takk for alt du for oss var.

Borte er du, men likevel nær,
du var oss alle så inder­lig kjær.
Din godhet og styrke vil aldri bli glemt,
innerst i i hjertet har vi deg gjemt.

Så lukker vi deg i hjertene inn
og gjemmer deg innerst inne.
Der skal du fredfullt bo i våre sinn
som kjære og dyrebart minne.

Din tapre strid for livet er over,
din korte kamp mot sykdom er endt.
Fredfylt og uten sorger du sover,
befridd fra hver en smerte du har kjent.

Du sovnet så stille,
hvil nå i fred.
Alt godt du oss ville,
gode minner har vi med.

Stille du levde, stille du døydde
Stolen er tom, stova er øydde.
No kan du kvile, aldri mer streve.
Saknet er stort, minnet skal leve.

En liten engel til oss kom,
smilte bredt og vendte om.
Du i våre hjerter bor
for evig og alltid mor.

Det kom en kveld en stille vind
som strøk så ømt ditt gode kinn.
Liksom et lys som blåses ut,
din arbeids­dag har nå tatt slutt.

Livet er som en skole­dag,
med sorg og glede som hoved­fag.
I gledens stunder vi trives best,
i sorgens stunder vi lærer mest.

Så lite vi vet når dagen rinner
om neste dag solen fremde­les skinner.
Nå kom din siste og det ble kveld.
Vi takker for alt og sier farvel.

Takk for veien du oss viste,
takk for bønner som du ba.
Kjærlig omsrog til det siste,
skjønne ord du til oss sa.

Du eide latter og gode smil,
en omsorg sterk og uten tvil.
Ditt livsverk vil aldri falle,
din styrke samlet oss alle.

Så skjønt i livets høst
å få legge sitt hode til hvile,
få sove den søvn som gir ro og trøst
når klokkene kaller til hvile.

Hvor tomt og øde, hvor trist her hjemme,
når den vi elsket forlatt oss har.
Ei mer få høre din kjære stemme.
Kun gode minner om deg vi har.

To vennlige øyne er lukket,
din munn vil for alltid bli taus.
Du ødslet med varme og omsorg,
med kjærlig­het var du så raus.
Vi vil alltid elske deg.

Et strev­somt liv har ebbet ut,
en flittig hånd er dovnet.
Din arbeids­dag har nå tatt slutt,
ditt gode hjerte sovnet.

Ingen er med oss for alltid,
tiden forsvin­ner så fort.
Men minnene får vi beholde
til lindring når savnet er stort.

Vi ville så gjerne få ha deg i blant oss,
men slutten er nådd på din jordiske vei.
Godhet og glede du gav oss bestan­dig.
En inder­lig takk fra oss alle til deg.

Gud signe og lønne deg, strev­somme far,
din kjærlig­het var det som løftet og bar.
Og synes nå veien oss sikker og trygg,
så skyldes det deg og din bøyede rygg.

I sorg ved din båre vi sammen står,
og takker for alt gjennom mange år.
Dypt i hjertet vi minnene gjemmer,
og deg, vår kjære, vi aldri glemmer.

De trette lemmer har lagt seg til hvile,
de flittige hender har lagt seg til ro.
Nå er deu hjemme hos Jesus for evig,
bedre enn der kan du ikke bo.

Ditt hjertet som banket så varmt for oss alle,
og øyne som lyste og strålte så ømt,
har stanset og sluknet til sorg for oss alle.
Hva du har gjort, skal for aldri bli glemt.

Så kom dagen, så kom timen,
livets vei ved enden var.
Takk for mange fine stunder,
takk for alt du for oss var.

Et hjerte av godhet har sluttet å slå,
en gavmild hånd er dovnet.
Tungt å miste, vondt å forstå.
Fred du fikk da du sovnet.

Bar du på en smerte som ingen andre visste?
Du som alltid var så blid og ingen ville miste.
Vi savner seg så inder­lig vår kjære, snille gutt,
som alltid var så livlig, til livets siste slutt.

So kom dagen og siste timen,
du kasta anker og var i hamn.
Attende sit me med ljose minner,
og ber i hjarta so djupt eit savn.

Takk for all din kjærlig­het og omsorg for oss alle.

Tålmo­dig du led, hvil nå i fred.

Høyt var du elsket, dypt blir du savnet.

Takk for gode minner.

Takk for alt.

Vi unner deg hvilen, men savner deg sårt.

Langt fra dine kjære du sovnet så stille,
bort fra all smerte du nå har fått hvile.

Et liv i sykdom du kjempet og led.
Nå har din Gud gitt deg hvile og fred.

Borte fra legemet, hjemme hos Herren.
Jesus er verdens lys.

Du sovnet så stille når reisen var slutt,
fra alt som plaget nå hviler du ut.

Dine strev­somme hender har lagt seg til ro.
Vi unner deg hvile, men savnet er stort.

Alltid strev­som, god og snill.
Vi deg alltid minnes vil.

Takk for din sang og ditt gode humør.
Takk for alle gode minner.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med,
ikke en sjel mot døden uten hans kjærlig­het.

Du var og er elsket for evig og alltid.
I glede og sorg vil i minnet du stå.

Dine flittige hender har lagt seg til ro.
Av alt du har sådd vil det spire og gro.

Hvor salig er den som når alt farer hen,
har Jesus og himlen igjen.

Vi fylles med sorg over at du er borte,
men av takknem­lig­het over at du har levet.

Endelig fri fra smerte, endelig ro.
Endelig hvile så stille og god.

Stille suser trærne rundt hjemmet du elsket,
farvel, nikker bloms­tene du vernet så tro.
Takk, kvitrer fuglene du var så glad i,
mildt hvisker vinden: Sov i ro.

Hva du led, det ingen kjente,
stille selv du smerten bar.
Smilte dog blant dine venner.
Takk for alt du for oss var.

Borte er du, men likevel nær,
du var oss alle så inder­lig kjær.
Din godhet og styrke vil aldri bli glemt,
innerst i i hjertet har vi deg gjemt.

Så lukker vi deg i hjertene inn
og gjemmer deg innerst inne.
Der skal du fredfullt bo i våre sinn
som kjære og dyrebart minne.

Din tapre strid for livet er over,
din korte kamp mot sykdom er endt.
Fredfylt og uten sorger du sover,
befridd fra hver en smerte du har kjent.

Du sovnet så stille,
hvil nå i fred.
Alt godt du oss ville,
gode minner har vi med.

Stille du levde, stille du døydde
Stolen er tom, stova er øydde.
No kan du kvile, aldri mer streve.
Saknet er stort, minnet skal leve.

En liten engel til oss kom,
smilte bredt og vendte om.
Du i våre hjerter bor
for evig og alltid mor.

Det kom en kveld en stille vind
som strøk så ømt ditt gode kinn.
Liksom et lys som blåses ut,
din arbeids­dag har nå tatt slutt.

Livet er som en skole­dag,
med sorg og glede som hoved­fag.
I gledens stunder vi trives best,
i sorgens stunder vi lærer mest.

Så lite vi vet når dagen rinner
om neste dag solen fremde­les skinner.
Nå kom din siste og det ble kveld.
Vi takker for alt og sier farvel.

Takk for veien du oss viste,
takk for bønner som du ba.
Kjærlig omsrog til det siste,
skjønne ord du til oss sa.

Du eide latter og gode smil,
en omsorg sterk og uten tvil.
Ditt livsverk vil aldri falle,
din styrke samlet oss alle.

Så skjønt i livets høst
å få legge sitt hode til hvile,
få sove den søvn som gir ro og trøst
når klokkene kaller til hvile.

Hvor tomt og øde, hvor trist her hjemme,
når den vi elsket forlatt oss har.
Ei mer få høre din kjære stemme.
Kun gode minner om deg vi har.

To vennlige øyne er lukket,
din munn vil for alltid bli taus.
Du ødslet med varme og omsorg,
med kjærlig­het var du så raus.
Vi vil alltid elske deg.

Et strev­somt liv har ebbet ut,
en flittig hånd er dovnet.
Din arbeids­dag har nå tatt slutt,
ditt gode hjerte sovnet.

Ingen er med oss for alltid,
tiden forsvin­ner så fort.
Men minnene får vi beholde
til lindring når savnet er stort.

Vi ville så gjerne få ha deg i blant oss,
men slutten er nådd på din jordiske vei.
Godhet og glede du gav oss bestan­dig.
En inder­lig takk fra oss alle til deg.

Gud signe og lønne deg, strev­somme far,
din kjærlig­het var det som løftet og bar.
Og synes nå veien oss sikker og trygg,
så skyldes det deg og din bøyede rygg.

I sorg ved din båre vi sammen står,
og takker for alt gjennom mange år.
Dypt i hjertet vi minnene gjemmer,
og deg, vår kjære, vi aldri glemmer.

De trette lemmer har lagt seg til hvile,
de flittige hender har lagt seg til ro.
Nå er deu hjemme hos Jesus for evig,
bedre enn der kan du ikke bo.

Ditt hjertet som banket så varmt for oss alle,
og øyne som lyste og strålte så ømt,
har stanset og sluknet til sorg for oss alle.
Hva du har gjort, skal for aldri bli glemt.

Så kom dagen, så kom timen,
livets vei ved enden var.
Takk for mange fine stunder,
takk for alt du for oss var.

Et hjerte av godhet har sluttet å slå,
en gavmild hånd er dovnet.
Tungt å miste, vondt å forstå.
Fred du fikk da du sovnet.

Bar du på en smerte som ingen andre visste?
Du som alltid var så blid og ingen ville miste.
Vi savner seg så inder­lig vår kjære, snille gutt,
som alltid var så livlig, til livets siste slutt.

So kom dagen og siste timen,
du kasta anker og var i hamn.
Attende sit me med ljose minner,
og ber i hjarta so djupt eit savn.